K J E L L WAS HERE: January 2010

Etter to dager i Kathmandu var det endelig klart for flyturen til Lukla. Pulsen steg noen hakk når vi nærmet oss landing på denne spesielle flyplassen. Flyet landet og ruset motorene voldsomt for å kunne stoppe på den korte flystripen som var til rådighet. På tross av min noe høye puls klarte jeg å registrere at vi hadde landet i en oppoverbakke. Noen i flyet nevnte ca. 10 prosent helling på flystripen.
På veg ut av flyet pustet jeg lettet ut og var på en måte fornøyd med at det skulle gå ca. to - tre uker før jeg igjen skulle ut på dette fly-eventyret.

Lukla flyplass har en ganske spesiell historie og ble bygget fordi interessen for Mount Everest og området opp dit var i sin spede begynnelse. Flyplassen ble bygget fra ca. 1960 under ledelse av Sir Edmund Hillary. Flystripen, som er ca. 350 meter lang og stiger 30 meter fra bunn til topp, tillater ingen pilot feil under landing eller letting.
Den første landingsbanen ble bygget med handmakt av flere hundre sherpaer. Dekket ble hardt ved at sherpaene lenket sammen armene sine og danset i flere dager før det første flyet kunne lande. Senere ble flystripen asfaltert.
Vi fikk snart vårt første møte med våre bærere. De skulle bare mesteparten av vår bagasje - selv var vi utstyrt med dagstursekk.
Etter et par timer med klargjøring og ompakking var vi klar til å starte gåingen.
Første strekk fra Lukla (2800 moh) til Phakding (2610 moh). Greit å starte med en nedstigning første økta.
Neste dag går vi til Namche Bazaar (3440moh). Vi passerer fantastiske hengebruer og inngangen til Sagarmatha National Park. Siste del av turen er en litt strevsom 700 meter stigning før vi er fremme. Vi går sakte - sakte mens jeg merker at den tynne luften starter å virke på kroppen.

Namche Bazaar er en spennede by med fargerike hus. Byen, som ligger i en oppoverbakke, har ca. 400 innbyggere. Neste dag blir i Namche Bazaar. Som en del av akklimatiseringen tar vi en tur til Everest View Hotel. Her oppe stopper nesten pusten da jeg får mitt første syn av Mount Everest - ubeskrivelig ! Vi ser Everest med sin karakteristiske skyformasjon.

Første glimt av Mount Everes

Nedstigningen åpenbarer en fantastisk utsikt over Namche Bazaar. Vakkert.

Namche Basar

Nede igjen i Namche Bazaar blir det tid til å rusle blandt bazarene og sjekke internett.
Dagen etter er det av gårde igjen - mot Tengboche som ligger på 3860 meter. Dagens rute byr på nedover - og oppover bakke. Først ned ca. 350 meter, så opp ca 750 meter før Tengboche.
Snart kan vi få det første syn av klostret i Tengboche - ligger langt der framme.
Etter en god oppstigning er vi endelig framme.
Dagen etter forsetter vi gjennom Rhododendro skogen og besøker det praktfulle klostret. Fikk anledning til å komme inn i klostret hvor vi fikk overvære en sermoni med bønner, kraftige lyder fra forskjellige trommer, blåseinstrumenter og bjeller. Litt av en opplevelse.

Like bortenfor klostret var det noen minnesteiner for forskjellige klatere som hadde omkommet på Everest, bl.a en minnesten for Arne Ness Jr. På minnestenen står det: " ...Mount Everest 1985. The happiest expedition ever".

Turen fortsetter videre oppover Khumbudalen. Tar en avstikker og besøker nonneklostret før vi fortsetter til Pangboche (3950 meter over havet). Det er tydelig at det lille nonneklostret ikke har samme økonomiske støtte som munke klostret vi besøkte. Dette er mye mindre og ser ut til å være i litt dårligere forfatning. Rett ved siden av nonne klostret kunne vi se en liten bygning uten vinduer men bare noen store slåer.

Inne i denne bygningen sitter en dame som ikke har vært utenfor veggene på ca. 35 år. Hun tilbringer hele tiden til meditasjon. Nonne klostret ved siden av sørger for mat og andre ting som behøves.
Skjerpaene forklarer at hun er meget kraftfull. Det hender at hun åpner slåen og gir sin velsignelse til Everest ekspedisjoner på veg opp.
Vi fortsetter ca. 4 timer og ankommer Pangboche. Her får vi igjen se Ama Dablam. Mange mener

at dette erverdens vakreste fjell. Bagasjen vår settes inn på romme våre og det er klart for lunch. Kroppen er ikke helt i form. Sliter ennå med delvis rennemage og lett forkjølelse. Trur den dårlige magen stammer helt fra et måltid vi hadde i Abu Dhabi.
Her på nesten 4000 meter er bare det å gå på do nok til at pulsen spretter opp noen hakk. Nettene har også vært litt slitsomme pga av forkjølelsen. Om nettene blir det plutselig bråvåkning - får ikke nok luft. Det ene neseboret har tettet seg igjen. Da er det frem med Otrivin-glasset får å få åpnet systemet igjen.
Etter lunch tar vi en liten tur til Øvre Pangboche hvor det er en Gompa og en Hillary skole. Sir Edmond Hillary var den første som klatret Everest (1953). Senere utviklet han en stor kjerlighet til det fantiske folket som bor her oppe. I tillegg til bygging av Lukla flyplass har han også fått bygget mange skoler her i Kombu dalen. Ikke rart at han nesten blir betraktet som en gud blandt folkene her.
Neste dag blir vi her i Pangboche og tar en tur til Ama Dablam basecamp.

Etter nok en natt med av - og på soving går turen videre til Dingboche (4410 moh). Det har snødd litt om natten og bakken er hvit mens vi går. Hele tiden ser vi Ama Dablam til høyre for oss.
Dingboche er et lite tettsted hvor det drives litt jordbruk på den meget skrinne jorda. Poteter blir det bl.a dyrket mye av her. Før potetene blir satt i jorda blir det laget et lite snitt i den spisse enden av poteten - det skal gjøre at poteten lettere kan slå rot i dette jordsmonnet.
Om ettermiddagen tar vi en akklimatiserings tur opp på en høyde over tettstedet.
Neste morgen hilser vi på Jak-oksene "våre" som skal frakte utstyret vårt (telt, kjøkken,mat etc.) til Island Peak basecamp som vi skal til etter at vi har vært på Everest Basecamp.
Vi fortsetter følgelig i en annen retning og går mot Dughla (4620m).
Dette blir en relativt kort dag - bare 4 timer før vi er fremme. Om ettermiddagen tar vi en ny akklimatiserings tur, denne gangen til Chukpilhara. Dette er et spesielt sted hvor det er satt opp minnesmerker for alle de som har mistet livet i forsøket på å nå toppen av Everest.
Nettene er ganske kalde så do-besøkene blir forsøkt unnagjordt så raskt som mulig. Lærte tidlig at det er en grense for hvor fort det kan gjennomføres før du trenger et kvarter i soveposen etterpå for å få pulsen ned fra 180 til "normalt".
Neste dag er det avgårde igjen. Nå skal vi til Gorak Shep (5160m). Først må vi opp den bratte stigningen til Chukpilhara hvor vi var dagen før. Etter hvert ser vi Kombu-breen. Denne breen, som kommer fra Mount Everest, går vi delvis langs og delvis på til vi etter ca. 8 timer er framme.
I Gorak Shep er det de samme gjøremål som vanlig når vi kommer fram til lodgene. Først er det å innta rommet, ta på en varm jakke før vi går inn i oppholdsrommet. Her venter vi med stor lengsel på at ovnen som står midt i rommet skal fyres opp. Endelig kommer vertskapet med brenselen og får ovnen i gang. Brenselen er for det meste tørket Jak -møkk og noen tørre kvister. Rommet varmes gradvis opp mens alle gjestete benker seg i en sirkel rundt ovnenen og venter på at en kald kropp skal bli varm igjen. Etterhvert blir det servert te og senere er det klart for middag.

Neste dag er vi klar for vært første mål - Everest Basecamp. Vi rusler avgårde i vårt vanlige sakte tempo og ankommer Basecamp etter ca. 4 timer. Turen opp går gjennom et spesielt terreng. Her er det mye stein, slik som det skal være i et skikkelig morene landskap. I midten av dalen "renner" isbreen nedover.

Det er også tydelig å se at breen tidligere har ligget høyere opp i dalsiden. Isbreene i Himalaya har blitt mindre siden Hillary besteg Everest i 1953. Litt lengere fram, fremdeles i stein landskapet, får vi øye på teltene i Basecamp. Inne i basecampen er det tydelig å se at dette ikke er noen vanlig campingplass på en grønn gress slette. Hvordan de har klart å finne litt plass blandt steinene for å plassere teltene sine er ikke lett å forstå. Håper de har tykke liggeunderlag.

Isfallet

Den obligatoriske tur innom "værdens høyeste bakeri" er unnagjordt før det berømte isfallet tar oppmerksomheten. Hvordan er det mulig å passere dette virvar av sprekker, kjempe isblokker på flere hundre tonn og isvegger. Menneskene vi kan se jobbe opp i isfallet ser ut som små prikker.

Everest Basecamp

Her fra basecamp kan en ikke se toppen av Everest, men det imponerene isfallet som kommer mellom Everest- og Lotse veggen til høyre. Fargerike telt og bønneflagg pynter litt opp i dette landskapet av is og stein.

Lunsjen, som var medbrakt matpakke, ble unnagjordt i teltet til noen sherpaer. Etterpå besøkte vi "sykehuset" i basecamp. Her kan de behandle mage problemer, luftveis problemer og andre lettere skader. I tillegg kan de fastslå forskjellige typer høydesyke for så å sende pasienten til lavere høyder og/eller eventuelt sykehus. Her opp kan en bare glemme helikopter transport - her vil ingen lande. Det som gjelder her er transport på Jak-okser til høyder hvor helikoptere kan lande.

Spennende er det også å treffe de forskjellige menneskene som skal prøve seg på toppen av Everest. Det var mennesker med svært forskjellige "egenskaper" og alder. Håper de alle lykkes
selv om de har statistikken mot seg - ikke alle kommer opp.

Så er det på tide å forlate Basecamp. Vi passerer bl.a en amerikansk gruppe på vegen ut av teltleiren. De hadde tatt med seg en flat skjerm. Noe må en finne på i de ca. tre månedene de tilbringer her.

Nede i Gorak Shep igjen gikk vi tidlig til sengs etter middagen. I natt skulle vi opp og komme oss opp på Kala Pattar før soloppgang. Hodelyktene ble tatt fram før en krøp i soveposen.

Halv fem om natten startet den ca. tre timer turen opp på toppen av Kala Pattar som ligger på 5545 moh. Natten var kald og mørk mens vi gjorde unna nesten 500 høyde metre før vi var på plass på toppen. Foto utstyret ble klargjordt - så var det bare å vente på at solen skulle sende sine første stråler over toppen av Everest. Herfra er det en fantastisk utsikt over Everest.

Solen kom og laget en fantastisk stemning i hele området. Snart var selve toppen av Everest opplyst av de første solstråler.

Etterhvert kastet også solen sine stråler på fjellene nedover i Kombudalen. Dette er en soloppgang en ikke glemmer. Våre kalde kropper ble også varmet opp eller var det bare stemningen vi kjente på.Dagen var kommet og det var på tideå komme seg ned til Gorak Shep. Her inntok vi frokost mens vi diskuterte dagens program. Dersom formen fremdeles var upåklagelig, skulle vi bare stoppe i Dughla for å spise lunch og deretter fortsette til Dingboche. Bærerne våre fikk beskjed om å vente i Dughla - først etter lunch her ville vi avgjøre om vi skulle fortsette.Lunchen var upåklagelig og alle var i god form. Besluttningen ble tatt - vi fortsetter til Dingboche. Bærerne våre startet først. Det var ikke ofte vi møtte bærerne være med last på ryggen. De startet som oftest mens vi spiste frokost og var alerede på plass når vi kom frem til lodgene om ettermiddagene. Men i dag fikk vi se dem starte med bagasjen vår på ryggen. Det så tungt ut med bagasje for to av oss på hver bærer. For dem så det lett ut, de smilte som vanlig mens de satte avgårde i raskere tempo en vi kunne klare i denne høyden.

I Dingboche var folk i gang med å klargjøre potetene i gjen for setting i jorden. Kvinnene satt ved siden av en stor haug med poteter hvor de snittet en og en potet i den spisse enden. Vi inntok etterhvert en etterlengtet middag, det hadde tross alt vært en ganske lang dag.

Så var det klart for vårt siste mål - Island Peak. Etter ca. 3.5 time var vi fremme i Chukunk. Mens vi gikk kunne vi se Island Peak - den snøkledde toppen. I Chukunk, som ligger på ca. 4700 m, ble tiden brukt på en del forberedelser for toppturen. Stegjern, tau og annet utstyr må prøves og tilpasses. Alle var etterhvert klar for toppturen men i bakhodet satt det en viss uro - en gruppe vi møtte på veg til Chukunk fortalte at et par sprekker på isbreen gjorde det svært vanskelig å komme over. Det ble uansett bestemt at vi skulle starte toppturen.

Neste dag var det ut på tur igjen - ca. 5 timer ble anslått til Island Peak basecamp. Framme i basecamp var alle teltene satt opp og i matteltet var det etterhvert klart for middag. Etter middag ble det tidlig til sengs, med det meste av gåklærene på. Ca. to om natten var det klart for avgang for vært toppforsøk. I stummende mørke og påslåtte hodelykter var det bare å komme avgårde. Oppturen til isbreen gikk stort sett greit - litt rennemage førte til en del dobesøk men det gikk. Oppe på breen hadde solen stått opp og gav ny varme og energi til slitne kropper. Vi kom oss ganske fort og var klar til den første brevandringen med stegjern og isøks. Turen gikk rolig i taulaget til vi kom til det kritiske punktet - sprekkene i breen. Vår turleder ble usikker og gikk fram og tilbake mellom oss og sprekken. Etterhvert kom en annen gruppe som gikk forbi vårt taulag og fram til sprekkene. Sherpaen som ledet denne gruppen gjorde seg klar til å forsere sprekken. Dette gikk ikke så bra - den siste sprekken var litt for bred. Han nådde akkurat kanten på andre siden av sprekken men klarte ikke å gjenvinne ballansen. Fallet ned i sprekken så ganske skummelt ut men resten av taulaget holdt i gjen og klarte å heise han opp. Trur han ble litt skadet. Dette fallet gjorde i alle fall sitt til at vår turleder ga beskjed om at vi ikke skulle fortsette. Så var det bare å starte nedturen. Alle var vel litt skuffet men var enig i at det ikke var lurt å risikere noe. Slik er det vel med slike toppturer - en kan aldri garantere noe. Da var det bare å mobilisere de positive tanker - vi hadde tross alt beveget oss i et fantastisk landskap. Fjellet og isbreen hadde gjordt et fantastisk inntrykk. De ca. 200 metrene som stod igjen kunne en ta igjen en annen gang - .

Turen fra Island Peak og nedover til Pangbouche, Namche Basar og tilslutt Lukla viste mange nye inntrykk. Selv om vi hadde gått samme veien opp var nedturen mer avslappet og det var mer tid til å observere saker og ting. Fikk tatt bilder av en del spennede dyr og mange fantastiske inntrykk som kanskje bare en geolog kan sette pris på.Flyturen fra Lukla gikk greit og snart var en klar til en sigar etter et velfortjent dusj. Vel hjemme igjen var det nødvendig å bli opptatt av de neste to turene - Kilimanjaro og Peru.

Machame ruten

Etter en lang flytur fra gardermoen var det ankomst på Kilimanjaro flyplass. Kjøreturen til vårt første hotell var stort sett langs veier badet i absolutt mørke. Fra lysene fra bussen kunne vi av og til se folk som gikk langs veiene. Hvordan turte de dette tenkte jeg - hva om det kommer en løve?
Plutsellig dukket det opp et fantastisk hotell midt inne i mørke.
Dagen etter var det slutt på luxusen. Etter en times kjøring var vi ved "gaten" inn til nasjonalparken. Her var det et yrende liv av gåere, turledere og bærere. Etter en del "administrasjon" var det klart for å starte den ca. 7 timer turen til Machame camp (3000 m).
Turen gikk gjennom regnskogen i ca. 30 grader varme. Heldigvis var overskogen ganske tett og skjermet ganske effektivt fra solen.

Vel framme ventet teltene og middagen før det var på tide å krype i soveposen.
Dagen etter går turen over det steinete Shiraplatået. Etter adkomst Shira Camp har vi gjordt unna nye ca. 950 høydemeter i tillegg til de 1000 dagen før. Nå er vi på ca. 3950 meter og gåingen må være rolig og sakte i tillegg til godt inntak av vann.
Våre afrikanske venner, kokkene våre, lager igjen en utmerket middag før det er på tid å komme seg i soveposen og bli klar til en lang dag.

Turen Shira Camp til Barranco tar ca. 8 timer inkludert en avstikker etter lunch til Lava Tower.

Nedturen fra Lava Tower til Barranco Camp går gjennom et fantastisk landskap - masse vegitasjon og spesiell kaktus.

Vel fremme i Barranco kan vi kikke på morgendagens utfordring - "breakfast wall". Etter frokost var vi klar til "veggen". Ikke så ille som det kunne se ut fra campen - flott tur oppover.

Etter "breakfast wall" var det en grei tur til vår neste camp, Karanga Valley (3950 m).

Dette er en camp som mange går forbi, men vi legger denne inn som en extra akklimatisering slik at vi skal bli klar til toppnatten som nærmer seg. Dagen etter er det relativt slak stigning til siste camp før toppen, Barufu Hut (4600 m).

Nå er vi klar for toppen. Legger oss i teltet tidlig på kvelden - ingen vits å ta av seg tur klærne. Vi skulle opp rundt midnatt for en liten matbit før selve starten på topp turen. Natten var fantastisk - kaldt og stjerneklart. Med tente hodelykter beveget vi oss sakte oppover.

Måtte være på Stella Piont for å få med soloppgangen. Med litt hodepine beveget jeg meg sakte stadig høyere. Bak oss kunne vi se hodelysene til grupper som hadde startet etter oss. Etter en del slit var vi nesten oppe på Stella Point da solen dukket opp i horisonten - for et fantastisk syn. Med solen i ryggen og med Stella i sikte var formen tilbake. Må innrømme at det var som en befrielse å komme opp. Vel oppe på kraterkanten var det klart for en matbit før siste strekk til selve toppen - Uhuru Peak (5895 m). Fremme etter ca. en time i lett terreng.

Dette er helt fantastisk - endelig var målet nådd. Afrikas høyeste fjell. Isen som fremdels er igjen var et imponerende syn. Etter å ha tatt inn over seg alle de fantastiske inntrykk var det på tide å komme ned igjen. Etter en lang nedoverbakke var vi igjen i Barufu Hut for en liten lunch. Deretter var det videre ned til Millennium Camp (3800 m). Denne dagen, som totalt hadde vært ca. 14 timers vandring, ble endelig belønnet med en kald øl i campen. Kan en øl smake bedre, spesielt når den kalles "Kilimanjaro".